freesun

I dag har jeg sovet vekk litt bakrus fra fire rolige pils i kollektivet jeg bor i. Jeg hadde ingen planer og ingen ork. Nå bor vi seks stykker i et gammelt hus som er finansiert av seks studenter på en inntekt som ikke har fulgt inflasjon på 15 år. Strømregningen i januar var 12 000 norske kroner og jeg var ikke vond å be tilbake til Spania for å gå på fester å vise kunst. Helt fantastisk at billett og opphold er betalt mot at jeg bare stiller opp og deler egenskapene jeg har. Og her sitter jeg i skrivende stund i 16 grader og lett bris, med en kald brus og røyk.

Det har vært en fantastisk uke! Jeg fikk fri fra skolen på tross av anbefaling om å bli hjemme for å skrive og lage ferdig søknad til kunstakademier.

Hjemturen er tung og motstrider hver eneste psykiske og fysiske overbevisning. Min mor sitter i rullestol igjen da et nytt uhell mest sannsynlig har strukket noe som et resultat av at kroppen hennes mest sannsynlig er utbrent og sliten av vårt samfunns stress. Jeg skjønner at vi liker Spania så godt. Jeg vet hvorfor mange flytter ned til Spania og det handler ikke bare om sol og paraplydrinker?

Vi lander fem timer forsinket fordi det er så mye snø på Gardermoen at flytrafikken i hele Europa ligger bak skjema. Når vi lander på Sola i Stavanger triller jeg min gode mor ut i bussholdeplassen for vindskjerming og skammer meg av de rare blikkene jeg får når jeg hilser med et hei til fire fremmede i holdeplassen. Alle ser på meg som om jeg ubevisst har hilst uten å være klar over at jeg faktisk ikke kjenner noen. Hvordan kunne jeg være så dum å glemme at jeg ikke er i Spania, men i Norge, der vi ikke sier hei til hverandre, på tross av at vi bor i et land med lavere innbyggertall enn de fleste internasjonale byer har. Jeg kjenner hver eneste muskel stramme seg i kroppen mens vind og kulde bygger seg opp rundt oss og minner om hvor lenge det er til vi slipper anspente kropper og norsk kroppsspråk igjen.

Ankommer bokollektivet mitt, populært kalt ?villa gjennomtrekk? (for mange grunner) i nattens timer og hutrer meg i søvn etter en mimrefortelling med hun ene samboeren.

Vennene og samboerne mine fra skolen og kunstmiljøet har på mange måter blitt som familie. Jeg er tilhenger av samhold og samarbeid der alles interesse er ivaretatt og kunne ikke hatt en mer optimal bo- eller studiesituasjon i Norge. Jeg kommer aldri til å glemme tiden og alle menneskene som har vært involvert i livet mitt og formet og pushet meg i ubevisste retninger. Jeg håper at de det gjelder vet det, alle, for alltid.

Det ble så sent før jeg sovnet at jeg tok meg en grodag fra skolen den påfølgende dagen og i ?villa gjennomtrekk?, i lille stavanger, i lille Norge begynner store tanker å spinne opp og tross et forsøk på å døyve tanker og lyster som alltid ellers i livet med taxfree-varer endte hver kveld og natt med lange taler konstruert av store ord. Vi skalv, lo, gråt, sympatiserte, savnet og konkluderte. Vi gikk på skolen fredag, siste skoledag før helgen og siste skoledag for min del, uten å være klar over det. Denne fredagen, 11.03.11, kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg satt i auditoriet på kunstskolen og prøvde å finne ut videreføringen av et prosjekt jeg ikke klarer å følge selv lengre, mens jeg blir avbrutt av en gråtende mor som forteller at Japan er under naturlig dekonstruksjon, følgene av det hele er katastrofalt og mødre løper gatelangs for å fange barna sine som blåser av gårde i en salto blant vind og nedbør. Dødstallet stiger i takt med tallet på richters skalaen, medstudenter med bekjentskaper i Japan gråter og deler fersk informasjon fra marerittet. Jeg forsøker å riste det hele av meg og late som ingenting, forteller meg selv at det ikke er noe jeg kan gjøre uansett og at jeg kun kan hjelpe meg selv for å hjelpe andre.

Men det går ikke. Jeg klarer ikke overbevise meg selv lengre og det er ingenting jeg kan gjøre som ikke virker fullstendig meningsløst. Skal jeg skrive en sang om elendigheten da, mens jeg spiser lunsjen min fra rema 1000 og holder fokus på tilbakemeldingen jeg vil ha på avgangsutstillingen jeg skal jobbe mot?

Det eneste jeg oppnår er å tenke på holdningene jeg har utviklet i forhold til mange ting etter hvert. Undringen over hva man kan gjøre og ikke gjøre, sortering av hva som er illusjon og virkelighet. Hva er det med oss? Hvorfor sliter vi med å rømme de trygge illusjonene våre som ingen har fortalt oss er uvirkelige? Jeg har reist av gårde før og returnert fordi jeg var redd og usikker fordi jeg aldri før har sett for meg at jeg kan leve livet akkurat slik jeg vil. Uten strømregninger jeg nesten ikke klarer å betale, tross at varmen har stått på så lavt at jeg sov med frostrøyk. Hvis jeg skal bake brød, så kan jeg godt bake brød ? men jeg synes det er feigt å måtte bake brød på mel vi har spleiset på i kollektivet, fordi vi ikke har råd til noe annet, fordi pengene har gått med på å holde på den lille varmen vi fikk til i vinter.

Jeg får brev fra lånekassen om at stipendet mitt gjennom mange år frafaller fordi postnummerne jeg har hatt ikke har vært langt nok vekke fra foreldrene mines hus. Jeg klarte meg med deltidjobb utenom studiene for noen år siden, men fordi denne inflasjonsraten bare inkluderer enkelte poster i pengeforløpet er det nesten umulig å få hjulene til å gå rundt i en studiesituasjon. I Spania vet jeg at jeg kan vaske gulv for middag, jeg kan dele med mennesker mot at de deler med meg og mange av menneskene jeg har truffet gjør ting for hverandre uten å tenke over det engang. Plutselig går det opp for meg hvor gjeldende enkeltes tanker er ? aspekter jeg ikke har skjønt fordi jeg ikke har hatt tid å tenke på det engang, fordi strømregningen måtte betales.

Samboerne mine forsøker å snakke meg ut av å reise. Jeg skjønner det veldig godt. Det er drastisk å bare reise, dramatisk, oppmerksomhetssøkende og fullstendig upassende i det samfunnet jeg kommer fra. Jeg har ikke fullført det jeg begynte på og som en bevisst og engasjert person, tørr jeg påstå at det er mange som er sjokkert over handlingene mine. Noe som aldri har vært intensjonen. Tidligere når jeg har fått innfall og reist har jeg hatt avskjedsfester og konkrete planer med til og fra. Venner og kjente har grått flere timer hele kvelden og jeg får tenke på at det er mange jeg gjerne skulle pakket med meg på tur.

Jeg skjelver og føler meg så full av energi når hjernen begynner å tillate kroppen min å handle på forslagene som spinnes opp.

Jeg har lyst å gjøre som jeg gjorde da jeg var et barn, jeg vil være ute i muskelavslappende temperaturer å dumpe restriksjonene på det jeg har lyst å gjøre. Jeg vil ha lystbetonte handlinger som ikke er styrt av penger eller andre maktformer utviklet av et produktivt samfunn? Produktivt for hva?

Jeg finner billett mens mine nærmeste de siste to årene sitter og skjelver i sympati for meg. For noen vakre mennesker de er. De forstår meg 100 % og jeg takker for alt de har gjort for meg. Jeg får angst av tanken på at de skal rydde etter meg i rommet og atelieret jeg reiser fra etter å ha fornektet meg selv og det jeg så inderlig har lyst til å følge. Men når det er sagt har jeg fått overbevisningen og ordene jeg trengte til å handle på og det er enormt stor verdi i det de gjør for meg. Det er venner, medmennesker, for livet, og jeg gleder meg til å se alle igjen.

Vi tar de siste timene på atelieret mitt i byen. Jeg får besøk en benløs mann med utrolig livshistorie som i stimulerende maner minner meg på hvor verdifull tiden vi har er. Det bygger opp under min indre tsunami som jeg vet kommer til å sende meg på flyet til solen. Til en mentalitet som ikke lar penger overstyre medmenneskelighet.

Mannen ønsker seg sofaen min og med de to som har stått meg nærest de to siste årene av livet mitt uten at de er i slekt med meg tilstede, avtaler jeg henting og bytting og slapper av rundt formalitetene med å bli kvitt tunge ting som tar tid utover samling i sorte sekker. Jeg minner meg selv på at det er utrolig at de er villige til å stille opp for meg. Jeg kan bare reise. Jeg kan bare reise. Jeg kan bare reise?

Kan jeg det? Hva med penger? Snille piker fullfører det de har begynt på? Hva med gjeld? Hva med fremtid? Og sikringen av den?

Søndagskveld drar jeg hjem til mine foreldre sammen med min søster og min niese. Jeg tar farvel med dem uten at de vet at det er det jeg sitter og gjør. Jeg snakker med min søster som har vært i krig med samfunnet siden urimelige krav først ble forsøkt stilt. Jeg sier til henne at hun ligger foran mange rent mentalt i forhold til at hun kan og vil bake kjeks til lokale kafeer og hekle barnetøy til venninnene sine. Jeg har misforstått så mye og satt henne gjennom harde lærdommer og holdninger som et resultat av min egen usikkerhet. Min usikkerhet ble større og større jo lengre jeg levde, jo mer utdanning jeg fikk og jo mer jeg oppnådde, jo større ble ambisjonene tilknyttet neste bragd. Og aldri godt nok. Det er ikke godt nok. Først trodde jeg det gjaldt alle andre ting jeg ikke var god nok for ? men det er for meg selv ingenting er godt nok. Det kalles grådighet, sikkerhetsfrykt og redsel, og stimuleres av at vi opprettholder illusjonen vi lever under. På samme måte som stereotypiske, estetisk vakre mennesker ofte har mer komplekser for det lille de mangler for å bli det optimale forbildet, fordi de er så nærme målet; ?bare silikonpupper nå, så er du perfekt?. Et estetisk ukorrekt menneske skipper hele kompleksen fordi det er så mye mer enn silikonpuppene som må på plass før man ligner undertøysmodellen på veggen i bussholdeplassen (!)

For samme grunn tror jeg bonden med et lite bruk som holder mat på bordet for familien er lykkeligere enn en børsmegler, generelt, i dag.

Hvordan det har blitt sånn eller hvorfor det fortsetter ? det vet jeg ikke. Jeg datt utav denne illusjonen i helgen, jeg kan ikke gå tilbake og ser ingen mening i å bidra lengre i et samfunn jeg ikke føler jeg kan jobbe mot noe sunt eller positivt lengre. Vi trenger et vendepunkt og det begynner med meg, for min del.

Jeg tar taxi til flyplassen og forteller sjåføren at jeg har tenkt å reise til Spania for å finne solen og lykken blant mennesker som ikke må ha penger av hverandre for å gjøre ting for hverandre. Han ler. Han er utlending og jeg vet ikke hvor han er fra ? men reaksjonene hans tilsier at han liker det jeg kritiserer landet han nok på et tidspunkt har sett for seg renner over av melk og honning.

Jeg er noe uvel. Enormt spent. Bakrus, skjelven, tankefull og redd for hva alle skal synes når den ene etter den andre finner ut at jeg har ?flippet ut? og reist ifra alle forpliktelser, ulikt den snille piken jeg har vært i kontakt med så lenge. Hva sier de? Hvor gal er jeg? Hvor mye skal de riste på hodet over at jeg ikke har lyst til å gjøre så mye mer enn å kommunisere med folk i solen? Hvorfor slipper alle de andre dyrene i riket å argumentere for hva de vil og hvorfor? Hvorfor har de fritak fra redselen over i morgen? Hvorfor må ikke de akkumulere ting og hvorfor slipper de å forstå pengesystemet? Jo stemmer det, noen sa til meg engang at det er fordi vi mennesker er så intelligente, tenkende vesen?

Jeg har mye overvekt når jeg kommer meg frem til skranken og fyren som sitter i innsjekk ber meg betale 800 noe i overvekt. Jeg har puls og kjenner det som en dolk i mellomgulvet når jeg skjønner at jeg ikke har penger til å betale. Jeg trygler om å få komme med tross to avviste betalingskort, da jeg blir anmodet til å snakke med informasjonen for å ta ut penger eller ordne tilsending av regning. Fyren i skranken ber meg gå opp trappa, hvor jeg ikke kan se annet enn sikkerhetskontroll. Jeg går bare, føler nesten jeg har fått lov til bare stikke ? uten at jeg har det. Det er folksomt og jeg blir fasinert av å tenke på at ingen kan se forskjell på meg og en som har dekning på kortet sitt. Jeg går gjennom sikkerhetskontrollen ? ingen vet at jeg er uten penger, de viser meg retningen jeg skal gå i, holder dører for meg og både nikker og smiler til meg. Hva er en boms da? Hvor er folks fordommer? Hadde de smilt hvis jeg sa jeg ikke har penger? Eller blir folk så irriterte over hippiattituden at de ikke orker å snakke med meg mer hvis jeg meddeler situasjonen og utgangspunktet mitt?

Jeg feller en tåre i det flyet letter til Oslo. Jeg fantaserer at nyhetene om min avgang kommer så tidlig til dem hjemme at de rekker å stoppe meg i Oslo eller Barcelona, før jeg er framme i Alicante og kan begynne safarien. Men det skjer faktisk ingenting.

Jeg har femti euro i lommeboken fra sist jeg var i Spania og bestemmer meg for å bruke dem på overpriset frukt i Barcelona, da jeg er sulten, hul og bakruset fra de siste dagene som har gitt meg dette etterlengtede vendepunktet som igjen lager avstand mellom meg og alle jeg er glad i hjemme. Jeg håper ingen tenker at handlingene mine er styrt av andre motiver enn optimalisering av livssituasjonen min. Det verste av alt er kanskje at jeg vet flertallet av folk jeg kjenner forstår hvorfor jeg gjør som jeg gjør, selv om de er uenige i fremgangen min.  Jeg for min del ser ingen annen måte å gjøre det på nå. Jeg har forsøkt å formidle ønskene mine uten å bli hørt eller oppnådd en tilværelse jeg er komfortabel i. Jeg har gått personlig konkurs fordi utgiftene er så høye i forhold til studentinntekten min og jeg nekter å leve som en slave for det jeg nå skjønner at jeg ikke har behov for. Strømregningene alene er jo så høye at det ikke er tid til å gjøre noe annet enn ting som er systematiserte. Samfunnsrelaterte. Unaturlige, for meg.

Mens jeg spiser svindyre druer og oppskåren ananas på benken på flyplassen i Barcelona ser jeg et eldre ektepar på benken diagonalt til høyre, foran meg. Hun er kortvokst, sikkert 36 i sko, tettbygd med den midterste valken tytende over buksekanten, større enn brystene hennes som er små og høyt festet i en stram bh. Det ser litt slitsomt ut, hun har liksom for korte armer i forhold til omkretsen av armen, en liten michelinman-woman med blonde korte krøller og rød flekkete leppestift. ?Queres tapita?? spør hun ektemannen sin og rekker ham brød med sånn spansk, oppskåren pølse på. Han er en mannlig utgave av henne, jeg tipper de er avhengige av hverandre for å leve, og ser en sjarm i det. Så får jeg tårer i øyene av det også, fordi jeg er en tikkende sentimental bombe, rørt av at jeg har gitt meg selv denne muligheten til følge primærbehovene mine i frihet. Jeg må roes for ikke å sprenge. Hvor er mentalitetene som ikke skremmes til hinder for sine ønskede handlinger? Jeg vet hjelpen er på vei, den venter på strandkanten i Spania på meg.

Jeg går ut å røyker, i Barcelona, på Hagen Dazz (?) sin isbar. Kjøper kaffe med melk, cafe con leche, røyker tre sigaretter.

Etter stol-leken på flyet i et kvarter fordi setenummeret mitt var dobbel booket, fikk jeg plass bakerst i flyet alene, hvor jeg gråt og gråt og gråt og gråt, i fred. Så landet flyet og terapeuten min gir meg en klem. Han har fikset håret på sjåføren som har kommet i sin nye kabriolet for å hente meg som motytelse til friseringen. Beviset jeg søker å få poengtert er det første som møter meg i Spania? Hva skal vi med pengene? Sjåføren sier at hun trenger hjelp til å pusse ned vegg på takterrassen sin og håper det er mulig å slipe ned noen møbler? Jeg forteller at jeg hadde logret hvis jeg hadde vært hund, og vil svært gjerne hjelpe til. Hun lager fantastisk fiskegrateng, hun maler og er fra nord norge. Hun ønsker meg velkommen til Spania og jeg er så glad for alt som har bidratt til at jeg er her. Hvert eneste menneske som har gitt meg styrke, spesielt fra alle jeg har sugd energi fra de siste to årene. Jeg kan vel ikke ha en avskjedsfest med alle dere? Jeg har ikke sjangs og engang skrive til alle de som fortjener å få en fullverdig unnskyldning fordi jeg handler så egoistisk. Jeg har på et vis et spesielt bånd til hvert eneste menneske som har ?hjulpet? meg i min utvikling ? derfor vet de det gjelder hva og hvor mye det gjelder. Jeg skal ikke spore for mye av her, jeg vil bare si takk og at jeg gleder meg til vi ses igjen. Det er ikke lenge siden jeg hørte uttrykket ?følelsesmessig robust?, jeg synes det er en veldig visuell og forklarende setningskonstruksjon.

Jeg er ikke følelsesmessig robust nok til å ta farvel med noe.

Jeg er jo her, jeg bare gjør det litt på en annen måte, dette vi kaller livet, fordi jeg ikke ser så mye fruktbart i samfunnet jeg nå kommer fra. Det er ekstremt arrogant å være så ærlig, men det er virkelig et system jeg ikke vil bidra i, for enkle grunner som for eksempel at jeg ikke orker å vite at folk fryser i hel i et av verdens rikeste land, mens jeg skal sitte i avmakt å konsentrere meg om mitt?

Jeg takker for mange av menneskene jeg har truffet underveis i ting jeg har vært gjennom, men jeg liker ikke å se på selvdestruksjon, noe mange går gjennom som et resultat av tvangsengasjement i samfunnet vårt. Kunstig motivasjon. Jeg vil tilbake til ?basics?, jeg vil leve ved havet, på stranden en plass, bli med å dyrke og lage alt mulig, spille musikk, skrive, kommunisere, sosialisere, oppleve, bevege meg, puste. Jeg håper alle som vil kommer og treffer meg, gir lyd når og hvis det er opphold på spansk grunn. Jeg skal ikke bosette meg noen plass og skal til flere land og verdensdeler. En av mine beste venner sier hun har billetter til India?

Jeg fikk behandling av en healer første kvelden vi gikk på besøk i nabolaget og er som et resultat av det mer følelsesmessig stabil enn jeg noensinne har vært. Jeg er omringet av mennesker som ikke oppfører seg som selvdestruerende virus. Jeg er glad jeg slipper å iaktta selvdestruksjonen/dekonstruksjonen, fordi jeg blir desperat sliten av å tenke på det hele tiden, og jeg klarer ikke la være når jeg har det foran meg til enhver tid. Det er ikke perfekt langs kysten av Spania heller, men det er MYE nærmere balansen jeg trenger for å føle meg i ett med omgivelsene mine.

Jeg gleder meg til å sitte rundt bål på stranden å spille gitar, spise fisken vi har fisket og grønnsakene Mercadona kaster ut to ganger daglig. Gratis eplepose fordi et av ti epler er litt brune ? type mat. (Mister UK vil ikke ha den posen mot penger.)

Jeg håper ingen tenker at jeg handler ut ifra noe annet enn hjerte ? avgangsutstilling på Kunstskolen i Rogaland, som jeg egentlig burde ha gjort nå, blir for betydningsløst. Jeg har ikke fokus, fordi jeg ikke orker jobbe så hardt for å overbevise, hele tiden, hele livet. Jeg vil være et dyr i fin atmosfære, klø på ryggen til hverandre, hjelpe, bygge, spise, drikke, sex, røyk, dyrke, ikke ta mer enn jeg trenger. Og jeg vet jeg ikke er vanskelig ? jeg er nesten i balanse nå, med en overbevisning om at jeg ikke er langt ifra å ha det optimalt. Jeg venter motgang også, det blir en utfordring, en lærdom, som jeg hadde gått glipp av hvis jeg ikke hadde gjort akkurat det jeg har gjort nå. Jeg har dratt ifra et atelier jeg må stole på at vennene mine rydder opp i. Det er mye forlangt, men jeg ble overbevist om at jeg kan slappe av. Det ordner seg ? og for det er jeg faktisk evig takknemlig. Det står en sykkel der også, min søsters sykkel. Jeg fikk hjelp av ?sykkelgutten? på skolen ? medstudenten og kunstneren som driver med komplisert mekanikk og skjønner sammenhenger på en måte jeg ikke får til. Fascinerende. Han lappet min søsters sykkel og jeg gikk for å fylle luft på bensinstasjonen. Dro et blondie stunt og fylte altfor mye luft, slik at gutta på stillaset utfor atelieret mitt fikk seg en latter når slangen i sykkelen bokstavelig talt eksploderte og jeg hylte på jentevis.

Jeg er veldig lei for alt jeg ikke har gjort skikkelig, til folks forventning og håper hatet som for eksempel min søster har når hun ber meg dra til helvete i bakgrunnen av telefonsamtalen med min mor med tiden går over.

Jeg har nesten landet hos terapeuten og hans mor, som er ?hallheks?, jeg føler angsten forsvinner dag for dag og jeg henter det jeg trenger for å beholde balanse fra havet, på stranden over frukt og grønt, hver formiddag. Jeg har allerede fått farge.

Jeg savner mange hjemme og gleder meg over muligheten av at vi ses igjen. Jeg må bare lande selv, finne ut av hvor langt jeg kan dra ting, på et vis. Snuse på grunnmuren her i Spania. Når det roer seg kan jeg være litt ryggmarg for noen andre ? men foreløpig føles det som jeg er født på ny, og lærer å gå. Jeg skal måle visdom med håret mitt fra nå, nå er det kortere enn det noensinne har vært, det skal vokse og bli stort i takt med visdommen min.      

[1] En setning som vokser på meg hver gang jeg leser den.

[2] Monogami er et svært interessant tema for meg ? hvis dette blir en bok blir det et utbrodert tema senere.

[3] www.caplex.no

Jeg kom hjem i tide til å fullføre skolen og tok strøjobber for å betale leien på rommet mitt i kollektivet jeg hadde lett hardt og lenge etter.

Det var travle tider, men det er lettere å presse seg gjennom litt for mye eksamener og oppgaver, enn det er å sulte seg eller leve med et menneske med massive humørsvingninger, så jeg nådde målstreken etter hardt arbeid, før jeg fikk meg ?voksenjobb? og dermed hadde nådd et av delmålene jeg hadde satt meg.

Voksenjobb er jobb fra åtte til fire i mitt hode og jeg følte jeg hadde ?alt?. Flotte visittkort, eget telefonnummer, fikk skrive mat og drikke som ?representasjon? når jeg reiste, alene, på grunn av jobb, og spiste lunsjen min i en kantine hver dag. Jeg var så fornøyd med situasjonen min, en stund. Evig takknemlig for at arbeidsgiveren min hadde gitt meg voksenjobb.

Det var et todelt liv jeg levde. Jeg gikk tilbake til barjobbing i tillegg til voksenjobben og gjorde fint lite utover å jobbe i nesten to år. Jeg hadde den voksne, seriøse, ambisiøse delen av meg, som aldri kunne gjøre nok, som gikk på jobb fra åtte til fire og brukte vanskelige ord jeg ikke alltid visste hva betydde. Brukte den lille fritiden jeg hadde innimellom på å gå på jobbrelaterte arrangement og late som jeg var noe jeg ikke var, fremprovosere kunstig engasjement for diverse andre firmaer sine årsbudsjett, og lignende.

Den andre delen gikk på jobb i baren til langt på natt, gjerne etterfulgt av en runde på byen etterpå, før jeg gikk hjem på nachspiel i et nytt kollektiv, der lysene aldri var av og det alltid var folk hjemme eller på besøk.

Jeg klarte ikke begge deler, men klarte ikke velge hvilken verden jeg skulle kutte ut. På dette tidspunktet er det jeg finner rødvinen, i februar, og bestiller et kurs i Spania. Jeg ville vekk, bort fra alt, en gang til. Det var lettere denne gangen, for jeg hadde ikke mer eiendeler å selge før jeg pakket kofferten. Jeg var vel kort og godt over fasinasjonen av å akkumulere like gafler og kniver og service med samme mønster og fikk en ?Carpe Diem? mentalitet som var så dominerende at den til og med overkjørte angsten for å reise av gårde alene.

Jeg hadde min siste vakt i baren og min siste dag på kontoret, og dagen jeg sto på rommet mitt i kollektivet og innså at en ny epoke i livet mitt var i ferd med å ta form, og en epoke, ikke minst, var over, felte jeg en tåre og konkluderte med at klumpen i magen var en blanding av spenning over at jeg hadde avsluttet en verden som ikke passet meg og hva jeg var i ferd med å begi meg ut på.

Min far spurte meg hva han skulle gjøre med meg som ?har så mye lopper i blodet?, da vi kjørte til flyplassen. Jeg smilte til ham og skulle ønske jeg satt ord på hvor takknemlig jeg var for at begge foreldrene mine støttet meg i å se mer av verden, på tross av at jeg visste de bekymret seg og ville savne meg.

Jeg skulle til Malaga, fordi billetten var billig og jeg ville finne veien til skolen som lå enda lengre sør i Spania.

Jeg gråt mens jeg plukket med meg røyk og parfyme i taxfree`n. Tror enda tårene var resultatet av blandingen av redsel for å savne, tilstedeværelsen av galskap og bevisstheten om hvordan frihet føles.

Jeg hilste på han som satt på setet ved siden av meg på flyet og ba en stille bønn om at han ikke kunne se at jeg var litt gråte-rød i øyene.

?Vennligst fest setebeltet?? ? så tror jeg at jeg sovnet, og sov kanskje i en liten time før flyvertinnen spurte om jeg ville gå frem til pilotene å ta resten av turen i cockpiten. Utrolig! Fint å ha kontakter i flybransjen også! Og jeg må tilføye at jeg setter enorm pris på de mennesker gjør ting for andre mennesker, uten og alltid engang være klar over hvor mye glede de har gitt fra seg. Det må jo være det dette handler om, denne forbrenningsprosessen vi kaller livet.

Jeg drakk champagne med to pene flygere, mens de fortalte om de tusen knottene i taket og deres funksjoner, foran en nydelig utsikt over ukjent landskap i lyset av morgensolen.

Gutten i setet ved siden av min originale plass i flyet, satt i bussholdeplassen da jeg kom ut av flyplassen etter jeg hadde hentet bagasjen. Det viste seg at vi har felles bekjente hjemmefra, og med sin flytende spansk bestilte han taxi til oss begge og jeg fikk følge til togstasjonen i Malaga. Fra det øyeblikket av visste jeg at turen til Spania var rett for meg. Hvorfor ellers ordnet alt seg så greit for meg?

Før lunsj sitter jeg på togstasjonen i Malaga og begynner min fem timer lange ventetid på rett tog videre, inne på det som viste seg å være en veldig tradisjonell, spansk kafé. Diegoser i alle aldre, former og størrelser sprang rundt på kafeen og serverte et imponerende høyt antall mennesker på veldig kort tid. Bråk, søppel, fremmede lukter, uforståelig språk, høyt tempo og skeive smil. Måtte nesten klype meg i armen. Opplevde reisefølelsen på skikkelig, for andre gang. Jeg smilte for meg selv mange ganger. ?Tenk at du faktisk har gjort det ? bare reist! Alene!?

Batteriet på MP3 spilleren min var tomt da jeg endelig kom frem til rett by, satt litt på en steril spansk kafé og ventet på at en av lærerne fra skolen jeg så impulsivt hadde meldt meg på, skulle hente meg.

Ikke som ventet da jeg ble innlosjert i en leilighet jeg skulle dele med to medelever; ei dansk jente og ei japansk. Et par år yngre enn meg, men med interessante historier om hvorfor de befant seg i samme situasjon som meg.

Jeg kunne ikke hjelpe for å trekke paralleller mellom denne turen, kontra turen jeg hadde sist, den jeg solgte og sa opp alt jeg hadde for å reise på. Det var ikke mange paralleller å trekke og det var så enormt andre omstendigheter denne gangen enn sist, men frihetsfølelsen, den overveldende frihetsfølelsen, den var den samme. 

Mye skandinaviske medelever, som allerede hadde vært på kurs en stund, minnet meg litt om oppholdet jeg hadde på Kreta hvor jeg tok bartenderskolen etter første skikkelige kjærlighetssorgen jeg hadde, fordi ?det var vertfall noe jeg aldri kunne gjøre i et forhold?. Kunne snakke norsk hele tiden, og skjønte fort at jeg ikke kom til å holde ut på spanskskolen så lenge som planlagt.

På tross av vakre omgivelser, nye skandinaviske, spanske og japanske venner, reiste jeg av gårde etter tre uker, istedenfor ti.

Opplevde mye på den lille måneden i sør Spania, byttet leilighet to ganger i løpet av den korte perioden. Litt på grunn av ødelagte fasiliteter i leiligheten vi fikk og litt på grunn av kakerlakk problemer. I det siste huset vi bodde i? gjenferd.

Jeg har litt kontakt med to av jentene jeg traff i sør Spania enda og vi har nok delt opplevelser som binder oss sammen for livet. Noe jeg er takknemlig for, for alltid. Av og til kommer det rasende over meg at jeg vil kontakte alle mennesker som har gjort meg mer godt enn vondt og fortelle dem akkurat det. Og jeg håper at forståelsen min av vennskap er rett og sterk nok til at de menneskene det gjelder vet det når de tenker på meg. Det gjelder alle slags folk, alt fra ?Marie? fra barneskolen som var en av dem som skrev dikt i minneboken jeg enda leser i til tider, til ?John?, som jeg traff på tur, på stranden i solen i fjor? Nomademor Tent i Mongolia ? ja alle jeg har truffet.

Så er det de jeg har delt misforstått/dårlig eller skeiv energi på, skeiv på en måte som betyr ubalansert. Ubalansert energi, som et resultat av så ulik energi at det ikke tiltrekker, eller verre, fremprovoserer så dårlig energi som vold og aggresjon.

Det kan være det er denne balansen det er vi prøver å finne alle sammen? Så forvirrer vi det fort med levesettregler og avtaler med hverandre som er så naturstridige at vi blir energisk galne. Og en kropp som er full av giftstoffer, usunne og unødvendige kjemiske prosesser, spent musklatur på grunn av kulde og stress fra systemet, unnskyld jeg mener samfunnet ? whatever.

Min mor ringte og fortalte meg at hun hadde en ryggoperasjon i vente lenge før først antatt og i den forbindelse skulle begge foreldrene mine på ferie til Spania og nå var spørsmålet om jeg kunne tenke meg å besøke dem.

Jeg takket nei og fortalte at jeg var travelt opptatt med mitt, mest fordi deres ferieparadis befinner seg på deler av verden der man ikke trenger klær. Naturisme.

Jeg kan da ikke gå naken, jeg har aldri gjort sånn før og kan vertfall ikke begynne med det sammen med foreldrene mine i en alder av 24 år! Jeg husker et postkort med tykke tyske damer som lar de nakne valker henge over de røde coca cola stolene, mens de svetter og spiser fritert lunsj i solen. Nei takk, sa jeg. Nei takk.

Den dårlige samvittigheten kom til meg kort tid etter telefonsamtalen i redsel for at ryggoperasjonen ikke skulle være vellykket nok til at jeg ville se min mor på beina igjen, noen gang. Jeg ringte opp igjen og sa at jeg kom. Klær eller ei, det får heller gå.

Uten anelse om hva som var i vente, la jeg ut på tur mot nakenland, for å treffe foreldrene mine.

En bekymret pappa kjeftet på meg for å ha vært sein ut av toget, han var ivrig etter å se meg igjen og jeg fikk en stor god klem før vi tok turen til det nakne ferieparadiset jeg var så nysgjerrig på.

Det gikk så fint! At det var galskap, tenkte jeg mange ganger, men utover de tre første dagene, glemte jeg at folk rundt meg ikke hadde klær på seg. Det sto et skilt i veien som indikerte hvor naturistområdet begynte, et tegn på hvor man ikke kan være fornærmet over å se en naken kropp i gata. Jeg likte det, og liker det fortsatt ganske godt ? og i det jeg kom over å ha sett mine foreldre uten klær på, ja så var det helt greit, selv om det ikke var uproblematisk. Plutselig skjønte jeg ikke hvor all skepsisen min kom fra og kommer fortsatt ikke helt over hvor liten forskjellen mellom badetøy eller ikke badetøy er, annet enn graden av hygiene.

Jeg traff et eldorado av fantastiske karakterer, med beundringsverdig åpne sinn. Det lærte meg utrolig mye om mennesker, jeg fikk erfare hvordan det er å møte mennesker uten at de har noe på seg som jeg kan skape fordommer eller skepsis ut ifra. Jeg måtte lære meg å like eller ikke like mennesker for den de er, ikke hva de er. Det resulterte jo i noen festlige turer ut på kvelden, der nye bekjentskaper kom kledd og sminket til store overraskelser, uten at det faktisk gjorde så mye, fordi man visste hva slags mennesker de er.

Fra ei som har vært så skeptisk til naturisme, ble jeg vel rett og slett litt vendt om og ser ikke hvor mye lykkeligere en kan være enn når man er på stranden, med sol på hele kroppen, i lett dans på sanden foran lunkent saltvann som spyler mot land, gjerne med noe godt å drikke. Og hvorfor jeg ser på det som lykke nå, istedenfor det røde huset jeg ønsket meg, med voksenjobb, to og et halvt barn, en dresskledd ektemann, bikkje og stasjonsvogn, vet jeg ikke, jeg forstår det vel heller ikke så mye, det bare er sånn.

De to ukene på ferie med mamma og pappa var over og det var tunge skritt jeg gikk fra bilen med dem i, de var på vei til flyplassen, jeg skulle jo videre på tur. Jeg vinket, svelget klumpen i halsen og ba meg selv vokse opp? Det er jo dette jeg vil!

Jeg gikk til jeg ikke skjønte hvor jeg var lengre, satte meg på internettkafé og sporet opp min mors gamle frisør, som jeg hadde truffet på et lystig nachspiel hjemme, før avreise, i sommer.

Hans engasjement i at jeg skulle flytte til Spania i noen måneder, i likhet med ham selv, var stort og sjarmerende. Han hadde jo invitert meg på besøk og jeg så ingen grunn til ikke å prøve meg, se om han holdt ordet sitt.

Men jeg satt ved det som føltes som verdens ende da batteriet på telefonen min tok slutt og jeg var tom for strøm på telefonen. Med utsikt over hav så langt øyet kunne se, tente jeg en røyk og funderte på hva jeg skulle gjøre dersom jeg ikke fant en plass å sove før det ble mørkt. Jeg fant en turistinformasjon og klarte å få meg et kart over plassen med hjelp av spansk ? engelsk ordbok og det lille jeg husket fra skolen.

Jeg fant veien, fikk kontakt omsider fra en telefonkiosk og sannelig ble det et opphold hos min mors tidligere frisør, og hans mor. Jeg traff noen karakterer jeg sent kommer til å glemme, festet mer enn jeg hadde gjort de siste fem årene av mitt liv til sammen, nesten, - og levde livet, som jeg pent vil kalle det.

Jeg kom frem til et norsk hjem i Spania og fikk se nyhetene på TV2 mens jeg spise kneippbrød med brunost på, et legendarisk godt måltid!

Frisøren, oppgradert til terapeuten som kallenavn, viste meg rundt hele dagene, hver dag, han fikk mer besøk fra Norge og vi gjorde alt fra å bade og sole oss til å spise lunsj på flotte restauranter på strandpromenaden, til å besøke imponerende skum diskotek og feste bort nettene til techno, til å røyke ?Marrokanske sigaretter? på passende plasser på stranden. Det var fantastisk fint og varte en uke før jeg høflig takket for meg og bestemte meg for at dette jo var enda en ny verden jeg en dag skulle besøke igjen.

Inntrykkene fra menneskene her var stort og sitter enda.

Jeg dro videre nordover langs den spanske kysten og endte omsider opp med et fortreffelig møte med min danske venninne fra skolen i sør og fikk besøk hjemmefra. Og slik gikk dagene, til det ble uker, til det ble måneder og til jeg returnerte til nakenland, hvor jeg hadde vært med mamma og pappa bare måneder siden. Det var annerledes denne gangen, veldig.

Jeg leide meg leilighet og fikk mange merkelige tilbud, som uteble når mine foreldre voktet over meg ved å være i mitt selskap.

Det er det eneste jeg ikke skjønner med naturisme og nudisme, eller hva du vil kalle det. (Jeg skiller de to terminologiene ved å tenke at naturist er den uskyldige versjonen av nudisten.) Det at det liksom skal være så naturlig, avslappet og ekte, men man ser arr fra den ene plastiske operasjonen etter den andre på de nakne kroppene. Som for øvrig er vokset, selvbrunet, barbert, tatovert, piercet, smurt og oljet. Det er helt greit for meg at det er sånn, men det er ikke greit å fremstille at det ikke er slik. Det andre jeg ikke helt skjønner er fornektelsen blant mange om at de seksuelle preferansene er meget frigjorte ettersom det blir en annen mentalitet i nakenland, nettopp fordi alle er nakne. Det er dette jeg refererte til når jeg skrev at jeg fikk mange merkelige tilbud. Jeg har noen merkelig-gode minner derifra om dette ? jeg tviler på at det passer seg å skrive om det her. Men jeg havnet i sinnsstemninger jeg aldri før har vært i, etter energien av orgier med flere personer av begge kjønn i ulike settings. Sex mellom voksne, samtykkende mennesker er jo helt utrolig fantastisk, men jeg skjønner ikke at folk vil bruke hele livet på det uten å ha en spesiell person i livet, vertfall til tider, mens man har små barn sammen eller hvis man trenger en venn i alderdommen etc. Jeg ser heller ikke at enkelte mennesker ikke vil oppleve det i det hele tatt og jeg vil påstå at seksuelt stagnerte mennesker har gått glipp av noe. Ikke at jeg er et villdyr av noe slag, men jeg vet at mange har langt å gå på dette området, fordi det er så forunderlig tabu.

Disse dager har vi en problemstilling i Stavanger, byen jeg har bodd i og er oppvokst i. Kvinnegruppen demonstrerer mot sex butikker i byen. Egentlig et prakteksemplar på hva det er jeg prøver å si ? fordi for min del skulle vi hatt sentrumsfest siden vi kan kjøpe artikler til å stimulere oss selv og hverandre på. Jeg skjønner ikke at kvinnegruppene ikke takker for mulighetene for å handle en dildo og gå hjem å skru på fantasien?! Så langt vi har kommet på et vis, rart at enkelte oppfører seg tilbakestående, på et annet vis.

Sånn er det. Mine muligens forskrudde tanker om at sex er og bør være en måte å gi hverandre energien vi har valgt å kalle kjærlighet på (refererer fortsatt til voksne, samtykkende mennesker) har gjort meg motstridig teorien om monogami og jeg reiser spørsmål til hvordan det ble innblandet i det vi refererer til som et forhold.

monogami (av gr. mono-, én, og gamos, ekteskap), engifte, ekteskap mellom én kvinne og én mann. Adjektiv: monogam. Jf. polygami. [3]

Jeg høres kanskje ut som en hippi ? kanskje jeg er en hippi i sjelen eller noe i den dur. Jeg har truffet på mennesker som jeg har delt god energi med. Noen ganger har den energien vært seksuell og vart i ned til seks timer, for min del. (Noen presser gleden ned i minutter med vilt fremmede mot betaling, men det er en annen diskusjon.) Andre ganger har energien jeg har delt med andre vært så sterk at den har vart i flere år. Kjærester og samboere jeg har hatt, for eksempel. Den energien har vært helt magisk, men dabbet av etter en stund for varierende årsaker. Jeg kunne kanskje endret utfallet hadde jeg skjønt trikset med den energien som må holdes i balanse. Jeg har med tiden lært at jeg er full av realiseringsbehov som byr på så høy prioritering av meg selv, at jeg ikke ser fruktbarheten i å undergrave kjemikalske endringer i kroppen min som følge av endrede prosesser i kroppen, som igjen er et resultat av å følge kroppens fysiske og psykiske naturlige behov. Hvor er du villig til å stoppe forresten? Hvor villige er mennesker til å stoppe sin prosess for å holde på balansert energi? Hva er skaden med å forhindre forløp i prosessen? Det er forbløffende for meg hvordan noen mennesker finner og har en slik energi gjennom majoriteten av livet fra ung alder. Energien er så sterk og beskyttet av variable greier at det varer og mange har det utrolig fint med det. Det er nydelig, jeg håper jeg finner det mennesket som vil dele elevating energy med meg igjen ? etter hvert som jeg får utløp for prosessene mine har jeg kanskje lettere gjenkjennelig energi, for den som har atomene til å fange den opp.

Det er rart hvordan en lørdag har blitt. Jeg husker en lørdag i februar for 12 år siden, jeg var femten. Gikk på byen om dagen i en stor svart strikkegenser ? det var snø ute og jeg burde hatt jakke på meg, men jeg husker jeg synes det var kulere ?look? å gå sånn, med stramme dongeribukser, stor genser og krøllete, musedulter høyt på hodet. Vi kjøpte fersk spiralloff på dampbakeriet vi jobbet annenhver lørdag på, i mange år. Gikk på kino, kjøpte nye klær og martini bianco. Telefonen ringte i et sett ? særlig når jeg ble rundt søtten ? atten, var det travelt. Alt som skulle på plass før vi skulle ut!

Hva som står her?

Dette er ord, tegninger, uttrykk kanskje, fra ei 27 år gammel kunststudent i villrede, som lurer på hva som skjer om jeg samler sammen de ordene jeg innbiller meg jeg klarer å utgjøre noe med. Jeg er jo ikke kjendis, ikke har jeg noe ?navn? og vet ikke hva i det huleste som er med meg, som tror at jeg kan fortelle fortellinger på denne måten, for SÅ å tro at noen vil lese det etterpå. Klart Janteloven er integrert i meg også, tenk på alle som synes det jeg gjør er hinsides teit.

Jeg har gjort det likevel.

Det alene forteller jo litt om hvor eplekjekk jeg er eller? Jeg vil helst ikke at noen sier det til meg når jeg gjør noe teit. Fordi jeg havner i en klemme da. Fordi nå som jeg har blitt litt voksen og har ?kontroll?, så vil jeg jo si og mene at jeg ikke bryr meg om hva DU for eksempel synes. Men jeg gjør jo det og derfor blir det stress når jeg, i tillegg til å ta til meg det du har ytret av din formening om meg, må late som og forsikre både meg selv og alle rundt meg, om at jeg ikke bryr meg.

Hvor mange vet du om som sier at de har lyst å skrive?

Jeg kjenner til mange av dem selv, og har begynt å tenke at jeg ikke skal gå rundt å ha en tanke om at jeg ?skulle ønske? jeg kunne gjort noe. Jeg har kommet til en ?konklusjon? etter mye reising, tid på skolebenken og runder med hjernesortering på min engelske bestemors kjøkkenbenk med masse røyk og ?hjelp til selvhjelp bøker?. Lurer på om jeg har havnet i enda en periode der jeg tror ?jeg vet alt?. Slik som da jeg var 11 og 18. Og hvis det er en sånn periode jeg er på vei til å henge i en stund nå, så gruer jeg meg, for nå vet jeg jo hvor lite jeg egentlig visste da jeg var 18, og gruer meg til enda en runde med ?åpenbaringer? og ?wake-up calls? av det virkelige liv med alle de styggdommer som også plutselig finnes.  Jeg vet jeg høres ut som et ignorant vesen, men jeg tror ikke jeg er den eneste som har opplevd å tenke; ?Er det sånn i livet??, ?Er det virkelig sånn??

På en annen side har jeg truffet enormt med mennesker som beviser at veldig lite forandrer seg, vertfall mentalt, for de fleste, fra man treffer ?voksenalderen? til man blir ?gammel? eller havner i kategorien ?eldre?. Man får mer erfaring med alder, utvider ?horisonten?? Usikkerhetene jeg selv har vært så sikker på må være reelle ?rydder seg av banen etter hvert?, eller forblir ofte de samme, eller til og med større, med tiden.  Skulle jeg ikke få økt sikkerhet på ting med alder da?

Jeg vet ikke, veldig forvirrende, men det jeg vil frem til, er at disse ordene er samlet her som et resultat av at jeg tror jeg har noe å fortelle, som du kanskje kan få underholdningsverdi ut av. Og fordi, jeg er så ?voksen? og ikke vil være i redsel for å ikke tørre noe, og angre. Så nå skriver jeg ? til deg ? på en måte.

Mens jeg ergrer meg over at jeg ikke kan få en introduksjon av hvem du som leser dette er, skal jeg nå begynne å blottlegge meg selv, slik man gjør ved å samle ord, som dette. Ord for ord. Og du kan få se, og le, le og se, le-se, lese så lenge du orker. Jeg håper du liker det.

 Jeg er ?ei normal, ung, krøllete jente på gata?. Normal skrevet i mangel på bedre ord. Mye jeg kunne skrevet om det ordet og dets betydning, hvis noen. Hva i all verden det egentlig betyr, er opplagt et veldig individuelt definisjonsspørsmål, likevel er det en beskrivelse som mest sannsynlig funker like godt for deg, som den gjør for meg.

Jeg har hatt lyst til å reise, være en av disse her ?bereiste, før karriere og barn? ? menneskene, som jeg ?misunner? og beundrer. Nå skal jeg ikke ta en strofe for å minne om selvhjelpsbøkene jeg har lest opp og ned med en hard kjøkkenbenk under rumpa og sneipen ut vinduet, avbrutt av visdomsord fra besteforeldre.

Men jeg må si at det å granske forventningene man tror man har fra ens omgivelser, ikke er det dummeste jeg har gjort. Noe av det beste med å reise, i frykt for å høres ut som en av disse som tror at alt funker bedre etter en fredspipe og opphold på hostel i Asia, var å få ta så mye tid på å oppleve, erfare og tenke? Mer klisjè; bli kjent med seg selv. Jada, men jeg finner ingen bedre ord og jeg vet det er litt svevende, men det er sant.

Alt er borte.

Bare begynn med det da, begynn med ?Alt er borte? ?. En av mine bedre venninner sa det til meg da jeg satt og meddelte min sorg over å ha mistet alle eiendelene jeg hadde, etter retur fra seks måneder i Spania. Jeg hadde skrevet 80-90 sider på dataen min, begynt å skrive en bok rett og slett, og hadde et stygt innbrudd av marokkanere i min kortvarige bopel i Spania. Jeg støtter mistanken om at det var marrokanere, men vet ingenting for sikkert. Til min store sorg tok de alt jeg hadde med seg.

Tatt i betraktning at jeg var bosatt i et naturistområde og var like over plenen, hos naboen, da innbruddet skjedde hadde jeg rett og slett ikke mer enn en sarong igjen etter det marokkanske besøket.

Vilt mange ville eventyr. [1]

Tilbake i kalde Norge, lettere deprimert over materielt tap og noe værsyk, tenkte jeg på det venninna mi sa og har begynt på nytt. Venninna mi bor inni meg, på en måte.

Alt er borte.

Vel, er det nå egentlig det? Jeg har spurt meg selv mange, mange ganger. For alt er ikke borte, det er det materielle som er borte, og selv om jeg forsikringsmessig var så dårlig stelt at jeg ikke kunne forlange en krone i erstatning for tapet av ?alt? så lærte jeg jo av det også. Jeg vet jo at det kan skje meg også?nå.

Jeg og min eks kjæreste skrev reisebrev da vi la ut på langtur noen år tilbake og god tilbakemelding på dem gjorde at jeg turte å smake på tanken om å skrive mer. Nå som jeg har mistet flere måneder med skriving på min engang dypt elskede PC, kommet over sorgen av det og lært viktigheten av ?back-up?, så har jeg bestemt meg for å skrive litt igjen. Kanskje det blir noe med det denne gangen, kanskje jeg har lært mer om hvordan jeg skal gå frem når jeg forteller?

Forrige forsøket mitt på å skrive begynte i februar, i 2007, og handlet om meg og mitt, hvordan jeg satt i bokollektiv etter mislykket forsøk på både kjæreste og jobb, og drakk så mye rødvin at jeg kjøpte spanskkurs, i Spania.

Når tungen min hadde blitt kvitt blåfargen og kroppen hadde behandlet de flytende giftstoffene ferdig, noe som kjent mer enn ofte medfører hodepine og umettelig tørste, gikk jeg til sjefen på jobben og meddelte trangen min til å komme meg bort litt. Jeg søkte permisjon og satt på første fly til Malaga, fem måneder senere.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn at det bor i meg å gjøre sånn, hvorfor ikke alle gjør det eller om trangen til og ?utvide horisonten? noen gang kommer til å forsvinne for min del. Det er bare sånn, og til og med i skrivende stund, har jeg flere småturer til utlandet i sikte og gleder meg til nye omgivelser, som et lite barn før julaften.

Det har ikke alltid vært sånn.

Jeg er ikke gjennomsnittlig, selv om jeg ikke skiller meg fra mengden på urovekkende vis. Alle er jo unike, om sant skal sies, og jeg prøver å oppføre meg som et individ med kjennskap til Janteloven, men samtidig så tørr jeg blant annet skrive disse ordene og er klar for konsekvensene og kritikken av det.

Jeg har egentlig aldri beundret bakken jeg går på og selv om jeg faktisk har kjennskap til mennesker som har oppført seg som om de beundrer bakken jeg trør på fordi jeg er så ?uhemmet?, så har det langt ifra gått til hodet på meg. Jeg håper ingen ser på mennesker som skriver som ?bedrevitere?. Jeg skriver til deg som faktisk leser dette, og håper du kan like det, jeg har noe på hjertet og lurer rett og slett på om du vil ha det med deg.

Jeg husker da jeg begynte å lære å skrive og gleden over å begynne på skolen. For jeg er ei ?vanlig? stavangerjente, med ?vanlig? oppvekst, som har gjort ?vanlige ting?.

Hva overnevnte betegner, er så vagt at jeg ikke skjønner hvorfor det er inkludert, jeg håper vel at det skal bidra til å forminske meg. Et bidrag til på Jantelovens vegne på den ene siden, men fremfor alt ment som et stikk i siden til alle som skulle føle seg truffet med å bruke betegnelsen uten refleksjon over betydningen. Det er det jeg gjør, formidler det åpenlyse for å forsøke å skape etter mitt skjønn, manglende refleksjon. Manglende refleksjon gir manglende empati og sympati ? noe jeg ikke tror noe godt kan bygges på.

Kan du huske når du begynte på skolen? Jeg husker faktisk den dagen på åttitallet, bedre enn jeg husker julaften i fjor. Jeg skulle på førskolen, stilte med nye klær, en sjokkrosa Bergans sekk, skiver med peanøttsmør og mange, mange sommerfugler.

Det har skjedd mye siden den tid.

At vannet i springen var fullt av rustflekker, at jeg skulle be til Gud morgen og ettermiddag, bli utvist av kristendomundervisningen fordi jeg ikke ble døpt, få hodet spylt i toalettet eller jakken heist i flaggstangen, visste jeg fint lite om da jeg sto i skolegården.

Med hånden min i pappas hånd, ventet jeg på at min kommende, hvitkledde lærerinne skulle rope opp navnet mitt og vise meg til min nye pult. Jeg hadde en blårutete hårbøyle.

Jeg har gode minner, og noen ikke så gode.

Det var vel da jeg begynte i skolekorpset jeg økte sjansene for mobbing, og da American Pie filmen kom ble jeg spurt om jeg hadde ?stuck a flute up my pussy, this one time at bandcamp?. Jeg hatet det og den dag i dag skulle jeg ønske jeg tok alle mindreverdighetskompleksene som hadde negative ringvirkninger på meg og brølte at jeg har ?stuck a flute up my pussy? i hver eneste fløytetime. Kanskje mens jeg sprang rundt i tightsen og boblejakken og bjeffet det i fjeset på enkelte. Kanskje grunnet undertrykt frustrasjon som hadde vært godt å lufte. Undertrykt bevisst for å utleve snillpikesyndromet utviklet av omstendighetenes krav. Ville jeg komt langt og lengre uten?

Jeg var opptatt av penger og jobbet fra tidlig alder. Jeg fikk jobb på et bakeri i forbindelse med arbeidsuken vi hadde i sjette klasse, og i to år før det var jeg hun som slet i snøen, på en sykkel fra loppemarked med 40 kilo i IKEA kataloger på hver side av bagasjebrettet. Jeg hatet når sykkelen veltet og alt ble kaldt og vått. Ruta jeg gikk med disse reklamebladene tok meg tre timer, tre dager i uka. Det var et blodslit, men når månedslønnen kom og jeg kunne ta ut kontanter med MITT EGET visa kort, var gleden massiv. Jeg kjøpte Levi`s bukse og gikk på kino, på samme dag, for mine penger.

Gikk ikke så lang tid før gleder som det var over. Det ble fort en selvfølge, og kravene til meg selv begynte å vokse - som seg hør og bør, egentlig.

Barneskolen var over og selv om selvtilliten var noe redusert etter et par spark for å ha vært ?nerd?, så gikk jeg ungdomsskolen i møte, men uten pappas hånd. Det var spennende.

Jeg var i jentegjengen som burde hatt et kallenavn som er synonymt med ?Gutteklubben Grei?. Ikke at vi var så greie, det var mer det at vi var veldig naive, noe redde, litt pysete og influert av det jeg refererer til som snillpikesyndromet. Vi hadde gode karakterer, godt rykte som skolelys og konkurrerte med blod, svette og tårer, på ?Fjortisvis?. Naturligvis innebærer det en del sjalusi og krangel, men ingen av oss var vel klar over faren med å la seg presse til den grad flere av oss gjorde og jeg ser tilbake på den tiden og synes litt synd i flere av oss.

Jeg var vel fjorten år, når jeg husker at jeg for første gang kikket på meg selv og fortalte hun som kikket tilbake i speilet at hun var stygg, feit og generelt mislykket. Jeg var på vei hjem fra skolen og gikk å så på lårene mine, som ristet når jeg gikk. Det ene bildet jeg har fra det året forteller meg jo hvor søkt det var å tenke i de baner, for feit, det var jeg ikke, men så er det jo øyet som ser da.

Så når majoriteten av jentegjengene begynte og ?kutte matpakken for å få bedre karakterer?, ja så var det ikke så vanskelig å vite hva man skulle gjøre for å være med i gjengen.

Hva som er grunnen til at sulting blir brukt som en løsning for problemstillinger, som oftest i ung alder, er ikke lett å si. Om det for min del var fordi min mor lå på sykehuset over mange år da jeg var yngre og at motsetningen til å ha mamma hjemme, som dagmamma, ble for stor, vet jeg ikke. Om det var skolepress, medfødt selvkritikk i store porsjoner, stor evne til å fornekte instinkt og behov, feil forbilder, misforståelser også videre, det vet jeg ikke.

Mange ?forstå-seg-på? -`ere kan nok hevde mye og jeg kan bare fortellingen, ikke grunnene. Uansett, utviklet jeg vel en evne til å gjenvinne kontrollen jeg tror jeg innbilte meg selv at jeg mistet, ved å kontrollere det jeg spiste, eller rettere sagt; det jeg ikke spiste, og trening.

Så begynte prosjekt anoreksi. Det sitter fortsatt langt inne å si det høyt, skammen bor der enda, men det har lært meg mye og den dag i dag er jeg ferdig med disse kontrollmetodene og lurer på hva det var som drev meg den gangen.

Det er en merkelig måte å bruke hjernen på egentlig, da det jo betinger at du besitter evnen til å motstrebe et av de viktigste fysiske behovene vi som mennesker har, nemlig å spise.

Jeg husker spesielt godt et brev jeg fikk av ei av mine aller beste venninner den gangen. Hun skrev til meg at hun ikke skjønte hvorfor jeg måtte telle alt jeg spiste, bare fordi jeg var blitt så flink i matte.

Det var dessverre ikke nok for meg, for jeg ble et uhyre jeg enda ikke forstår eller kjenner igjen. Heldigvis. Men jeg husker tankene og hvordan det ble overdrevet galskap.

Jeg gikk i andre klasse på ungdomsskolen da rådgiveren banket på klasserommet og skulle ha meg ned på kontoret for en prat. Jeg hadde tatt av mye i løpet av første året på ungdomsskolen og skolen var bekymret. Så jeg fikk egentlig ikke ha gym eller svømming på to måneder og måtte snakke med rådgiver om sårene på hendene mine. Rådgiver lærte meg et nytt konsept den dagen som jeg verken forstod da, eller nå, men det var ingen tvil om at hun ikke trodde på at sårene fra hendene mine virkelig var fra strykejernet jeg enda ikke var helt fortrolig med. Min mor hadde alltid tatt seg av strykingen, men da hun havnet på sykehus i flere år, var det et par ting jeg gjorde i huset, som ikke var daglig hos jevnaldrede, selvskading var ikke en av dem. Jeg hadde liten overtalingsevne hos rådgiveren, men gikk hjem og lurte på om dette nye konseptet ?selvskading? var like effektivt som sult eller en fing i halsen etter en ukes rasjon med matinntak fortært på en halvtime. Jeg skar litt på låret mitt og prøvde å drikke litt klor for og ?rense innsiden litt?, men ingen av delene var særlig vellykket..

Jeg var mislykket, også som selvskader.

Omsider havnet jeg hos psykolog. Hun dro meg gjennom korridoren på ungdomspsykiatrien og viste meg alle skjellettene inne på cellene sine. Jeg husket en dokumentar om anorektiske offer som aldri spiste noe utover rødkål.

Pistrete hår, radmagre, lettkledde og unge jenter ? jeg glemmer det aldri. Men på et vis så jeg ikke at jeg var på vei dit selv. Bare fornøyd med hvert kilo som forsvant og for hvert ekstra kilo jeg klarte å lure legen min til å tro jeg veide, med å drikke så mye vann før vektkontroll at jeg nesten ikke kunne stå oppreist.

Jeg feiret dagen mine 172 centimeter veide 40 kg. Mamma gråt. Pappa skjemts.

Sånn gikk da dagene, jeg var helt oppslukt i min egen verden, der alt ble ganske betydningsløst, så lenge jeg slapp å spise. Som med alle andre som stresser med sykdommen som infiserer hjernen med sult - og hat tanker, ble jeg kynisk, selvopptatt og isolerte meg fra andre og sosiale hendelser, i frykt for å havne i en situasjon som innebar mat og kontrolltap.

Etter hvert fikk jeg kjæreste og hvordan han holdt ut med meg, det kan bare gudene vite. Kanskje det var fordi jeg aksepterte ham som han var og han aksepterte meg i retur, selv om det innebar en tynn kropp med spisevegring. Verden raste sammen da han klinte med bestekameraten sin på fest og jeg innså at det ikke ble lenge til han kom ut av skapet. Det er like trist i dag at vi ikke har kontakt. Kanskje det var fordi kroppen min var så blottet for feminine former, at en usikker homofil tenåring synes jeg var attraktiv? Jeg vet ikke, men det var den første kjæresten jeg hadde og jeg ville aldri vært foruten erfaringene han ga meg.

Kjæreste nummer to var redningen for meg, uten at han egentlig visste det, eller for så vidt vet det den dag i dag. Jeg var kommet meg på videregående da jeg forelsket meg som jeg aldri hadde gjort før i mitt liv. Han ble lyset og livet i mange år, tatt i betraktning hvor unge vi var. Vi bodde sammen i Nord Norge etter videregående skole, på grunn av militæret og på slutten av oppholdet mitt der oppe var jeg normalvektig med en relativt sunn innstilling til mat og kropp. Jeg var veldig hjemmekjær og samlet på gafler og kniver og service med samme mønster, ?med tanke på fremtiden?.

Hendte at jeg overspiste så mye på restaurantjobben eller i godt selskap at jeg ikke klarte å holde maten nede fordi jeg var så vant til å kaste opp når magen var så full. Men det fysiske beviset på tilstedeværelsen av forstyrrelse var borte. Jeg husker at jeg ergret meg over hvordan alle bekymringer fra omverden var borte, så lenge jeg så normal ut. ?Så lenge noen slipper å se det, slipper å skjemmes, slipper å ta tak i årsaken til nødskriket ditt, så er det greit?.

Jeg lærte å kontrollere på andre vis. Jobbet enormt mye og strebet hardt for å bli likt.

(I likhet med så mange andre) For å imponere omverden, følge kravene jeg antakeligvis hadde laget til meg selv, i tro om at det var forventninger omgivelsene hadde til meg.

Misforståtte sannheter.

Den mentaliteten resulterte i at jeg laget en fremtidsplan som innebar universitetsutdanning, penger fra en god jobb, karriere, familie, barn, status, bil, båt ? ja, full pakke.

Og utsiktene var gode.

To år senere er jeg singel, sitter alene i en urban leilighet i sentrum av Stavanger og gjør meg klar til å gå på jobb i bar etter en lang dag med økonomioppgaver fra Norsk Hotellskole.

Mye hadde forandret seg.

Bak baren var mange kjent med spiseforstyrrelser og triks for vekttap, og det var ingen tvil om at vi alle jobbet hardt for å få sminken til å sitte rett, håret til å se tilfeldig fantastisk ut og ikke minst være tilsynelatende selvsikre nok til og ikke bry oss om de stramme toppene som avslørte deler av kroppen vi ikke orker å se på selv engang.

Det var verdt det for min del, for det å jobbe i bar var noe av det som sto høyest i kurs for meg. Jeg elsket det, for det meste. Det var vill festing utenom arbeidstid, dempet festing i arbeidstiden og etter kort tid var jobb og skole blitt en livsstil som rett og slett besto mye av ?sex, drugs and rock n roll?. Jeg tror jeg vet hvorfor mange mennesker jobber i utebransjen livet ut, men jeg tror også jeg vet hvorfor folk slutter. Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg ble tafset på hadde jeg vært millionær innen første året bak bardisken. Jeg lærte at bartendere ikke har så mye personlighet overfor gjesten, at bartenderen som oftest antas og ikke få med seg hva som blir gjort og sagt blant besøkende gjester. Bare en karakter som står til tjeneste, uten oppfatningsevne eller samme evne til å føle eller fatte noe, som gjesten som drikker på ?den andre siden?.

Samtidig er det ganske trygt å prøve seg på en bartender, for bartenderen er edru og ?uoppnåelig? likevel, så det blir ingen konsekvenser av flørten med bartenderen. (Noe som for øvrig er sant i langt mindre tilfeller enn man kanskje skulle tro, spør du meg.)

Det er et sosialt yrke som kan medføre at man får masse oppmerksomhet, om man er skrudd sammen slik at man er mottakelig for og sugen på det. Men de mørke sidene, de sidene vi alle utvikler en skvett fylleangst for dagen derpå, de er ikke så fine alltid.

Det å låse seg inn på handikaptoalettet etter endt vakt for å dra ut turtelduene som garantert prøver seg på et samleie på toalettet med gelender på, (som sjelden faktisk blir gjennomført grunnet syv i promille som regel hos begge parter,) trenger ikke være så hyggelig. Ei heller oppkasten, avføringen, snusklattene, matrestene, sigarettsneipene og urinen som befinner seg på de mest utenkelige plasser etter en travel kveld i baren.

Eller damene som ?selger seg selv? for ?en drink som smaker godt?. De liker også godt handikaptoalettet, i følge med sin ?arbeidsgiver?. Leppestift over hele nedre halvdel av ansiktet og et rufsete hår? ?mmm, DENNE var god?, er responsen på drinkene servert til damene som jo tross alt har jobbet for gleden. Jeg er uten tvil blitt ei av de som ler høyt av bøker som handler om ?do`s and don`t`s? i bar, skrevet av bartendere.

Jeg generaliserer ikke og sier ikke det skjer overalt, men med erfaringen min som bartender gjennom ti år på forskjellige plasser, og i forskjellige land er dette min oppfatning av den harde virkelighet. Single som gifte, homser som lesper, eldre som yngre og menn som kvinner er kåte og anti-monogame når de slipper hemningene sine. Om det har bidratt til min skepsis i forhold til troskap, vet jeg ikke, men jeg står fast ved at utroskap var, er og forblir en folkesykdom. Det er ingen mal, det er ingen ?type? som gjør det, det finnes overalt og skjer hele tiden. I baren så drikkes det, man får mindre hemninger, derfor er det en plass det gjerne kommer tilsyne bedre, for vi oppfører oss da ikke slik hele tiden? Vanligvis vil vi jo støtte teorien om monogami?

Sånn er det bare. Eller?[2]

Jeg sluttet med barjobbing for første gang halvveis gjennom utdanningen min på hotellskolen, da min nye kjæreste og jeg, bestemte oss for å sette en drøm til virkelighet og reise på langtur ut i verden for å se alt vi hadde gått glipp av til nå.

Vi jobbet som to helter frem til nasjonaldagen året 2005 og reiste med første fly til Russland via Danmark. Jeg glemmer aldri når jeg satt på Kastrup og sjekket saldoen for siste gang før abonnementet ble sperret og ferden vår begynte. Vi fikk med oss utrolig masse og turen var om mulig, enda mer lærerik enn først antatt. Det var Transmongolsk jernbanetur til Mongolia, rideturer i ørken, grensekryssing i lastebiler oppå banankasser, togturer i Kina, båtturer i Vietnam, sightseeing og Angkor Watt, Laos og Kambodsja, Thailand og Hellas, med planer for tur i 440 dager og besøk i land i alle kontinentene. Vi hadde t-skjorter med navnet på hjemmesiden vår trykket på, i det store og det hele var det fantastisk, med en belgmørk side som endte med brudd på forholdet. Han reiste på behandling for manisk depresjon tror jeg, og jeg ? jeg tok turen til England, før Amerika og Canada.

Man lærer så lenge man lever.

Dette er den første posten på min nye blogg ;)